Dagens byggemåte
Mineralullen må sikres mot uønsket fuktvandring for å bevare isoleringsevnen og unngå råte. Konstruksjonene forsegles derfor innvendig med en fuktsperre av plast som tapes i alle overganger for å være fullkommen tett.
For å kunne kontrollere at tettheten innfrir kravene, blir huset trykktestet kanskje flere ganger i løpet av byggeprosessen.
I dette tette bomiljøet er det nødvendig å ha kontroll på at fukt og urenheter fjernes og frisk luft blir tilført boligen, hvilket løses ved installeringen av et omfattende, mekanisk ventilasjonssystem med varmegjenvinning.
Oppvarmingen er som regel basert på elektrisitet som panelovner eller den for tiden så populære varmepumpe med aggregat på utsiden og en vifte inne.
Inneklimaet er helt prisgitt dette opplegget og for at det skal fungere optimalt må det samkjøres. Styringssystemene og andre tekniske installasjoner som lys, alarmer, internett mm samles derfor i et teknisk rom, hvorfra det kan overvåkes automatisk eller digitalt.
Resultatet er et såkalt smarthus, hvor alle fuksjoner kan og må kontrolleres ned til minste detalj døgnet rundt.
En teknologisk nyvinning som kanskje også vil føre til reduserte bo-utgifter – hvis vi da ser bort fra anskaffelses- og installasjonsomkostningene, daglig drift og vedlikehold, samt forbruket av elektrisitet – og forutsatt at eieren behersker teknologien…
For utfordringen ved smarte, teknologiske løsninger er som regel ikke teknologien, men brukeren.
Og ettersom husene skal bebos av folk flest, som skal stå for den daglige driften, må dette ikke være for komplisert.
Blir det det, gjør mange kort prosess; stenger av systemet og åpner isteden vinduene for å lufte.
Syke hus-syndromet
Som bygningsbiolog* opplever jeg flere tilfeller av dette senario, samtidig som jeg oftere og oftere blir konfrontert med syke hus-syndromet i moderne, norske hjem.
Mange gir uttrykk for at de er plaget av dårlig inneklima og redusert trivsel i boligene sine.
Klagene går i sus, dur og trekk fra ventilasjonsanlegget og varmepumpa.
Innetemperaturer på over 25°– også i soverommene – som fører til tørr luft, statisk elektrisitet og svevestøv, hvilket kan gi hudirritasjoner, sviende øyne, trøtthet og uttørrede slimhinner mm, som igjen forårsaker at alt støvet og mikroorganismer ryker rett ned i lungene med hoste og infeksjoner eller allergier til følge.
I dag finnes nesten ikke en husstand uten en eller annen form av overfølsomhet blant beboerne.
Les også: Bygningsbiologi
Og utviklinga stopper ikke der: Fra dagens passivhus-standard med ekstra isolering for å redusere energibehovet, skal vi innen få år over på null-energistandard, hvor huset ikke må forbruke mer energi enn det tilføres. Og neste trinn blir plusshuset, som skal kunne gå med overskuddsenergi.
Ettersom ingen av disse effektiviseringer er gjennomprøvd aner man heller ikke deres innvirkning på inneklimaet, men når det allerede med de nåværende forskrifter oppstår problemer, burde dette utløse føre-var-prinsippet.
For hva er vitsen med moderne boligstandard og energisparende teknologi, hvis den går på bekostningen av et godt inneklima og helsefremmende bokvalitet?
Hvorfor fokuserer dagens byggemåte så ensidig på isolering med mineralull og diffusjonstette ytterkonstruksjoner, hvis det samme resultatet, men med bedre inneklima, naturlig kan oppnås med organisk isolering og diffusjonsåpne konstruksjoner?
Organisk isolering
For organisk isolering, i form av resirkulerte aviser, tre, lin- og hampfiber eller halm, med tilsvarende isolasjonsverdi som mineralull, har mye større kapasitet til å håndtere fukten. Dermed trengs ikke den innvendige damptette plastduken og det kan bygges diffusjonsåpent,- populært uttrykt som pustende hus.
Overflødig blir også det omfattende ventilasjonsanlegget med varmegjenvinning, hvis det isteden tilrettelegges for behovsstyrt, naturlig ventilasjon, samtidig som det satses mer på hygroskopiske materialer som kan ta opp luftfuktigheten f. eks. tre, gips eller leire - også på badet.
Baseres varmekilden på skorstein og vedfyring, oppnår man i fyringssesongen tilstrekkelig luftfornyelse i huset. Gjennom den termiske oppdriften i pipa skapes et undertrykk i huset som sikrer grunnventilasjonen gjennom ytterkonstruksjonen.
Spalteventiler i vinduene og veggventiler øker kapasiteten, som også kan suppleres med lufting gjennom vinder og dører i den varme årstid.
Diffusjonsåpent alternativ
At dette fungerer i praksis viser bl. a. over 80 halmhus, som har blitt oppført i Norge de siste 25 årene. Husene er bygget med diffusjonsåpne halmvegger med puss på begge sider.
De er uten den innvendige dampsperre av plast, har ikke installert balansert ventilasjon eller varmepumpe, men er utstyrt med skorstein og vedfyring.
De solide veggene virker støydempende, er lune om vinteren og svale om sommeren. Inneklimaet er preget av stillhet og en behagelig atmosfære, som er blitt det bærekraftige byggeris adelsmerke.
Les også: Murhus bygd med halmelementer
Med dagens økende fokus på miljøvennlige løsninger og gjenvinning av avfall, undres jeg over at det fortsatt er lov å anvende mineralull, som ikke kan gjenvinnes, men ender opp på deponi.
Samtidig som bruken av plastprodukter i byggeindustrien burde begrenses for ikke å bidra til den mye omdiskuterte ytterligere plastforsøplinga av havet.
Ettersom byggeforskriftene er tuftet på bruken av nettopp disse to materialer og diffusjonstette konstruksjoner, burde det kanskje være på høy tid med en revisjon for å gi rom for bærekraftige alternativer som både kan være billigere og mer miljø- og gjenbruksvennlige, uten at dette innebærer en forringelse av byggestandarden – snarere tvert imot?
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen…» (Grunnloven § 112).
*Bygningsbiologens oppgave er å fremme et godt bomiljø, samt et sunt inneklima, hvor trivsel og god helse går hånd i hånd.