På walsen...

 Som tidligere farende svenn med 10 års reisetid, og nå Altgeselle og kontaktperson i Norge, har jeg lyst til å gi et mer sannferdig bilde av de reisende håndverkere enn det som avspeiles i mediene med jevne mellomrom. 
Mange har sikkert på et eller annet tidspunkt møtt en av disse merkverdige framtoninger, haikende langs veien eller inne i byen, ikledd sin tradisjonelle svarte drakt med vandrestav og alt sitt personlige hab und gut hengende i en bundel over skulderen, og spurt seg selv: ”Hvem er de, og hvor kommer de fra.?
Ettersom de representerer en fremmed tradisjon, kultur og språk, har det som oftest blitt ved undringen med en utbredt mystifisering til følge.
 
I midten av det 17. århundre var spesielt det tyske håndverkslaug (Zünften) blitt en maktfaktor, som bredte seg i Europa.
Det ble nå en tradisjon, ja, til og med innført ved lov sine steder, at enhver ung svenn måtte ut og reise med sitt håndverk. Først og fremst for å samle erfaring og oppnå respekt hos sine eldre kolleger, men senere også for å kunne bli mester. For mesterlaugene, som rådde for mesterbevillingene, hadde fortsatt sine fordeler ved innskjerpelsen av reiseplikten. Derigjennom kunne de nå redusere tilgangen av uønsket konkurranse ! 

 Reisetiden ble etter hvert belagt med regler og retningslinjer som den farende svenn nøye måtte følge. Han ble bl.a. utstyrt med en vandrebok, som dels virket som legitimasjon og reisepass, for at myndighetene kunne kontrollere hans ferd, dels som skussmålsdokument over hans vandel gjennom uttalelser fra mestrene.
Når han kom til et nytt sted for å søke arbeid, tok han først kontakt med sitt fags oldermann. Etter å ha gransket vandreboken og funnet alt i sin orden, tok oldermannen ham med på omvisning til de forskjellige mestre. Hvis det ikke var arbeid å få, var det en tradisjon å motta geskenk (Geschenk); det vil si å gå rundt med hatten på verkstedet og få et mindre beløp av svennene.
Det innsamlede bidrag var så svennens reiseunderhold til neste sted han kunne gjøre seg håp om jobb.

Først mot slutten av 1800-tallet avtok Zünftens innflytelse.
Dette hindret likevel ikke svennene i å vedlikeholde vandretradisjonen, som først kulminerte med verdenskrigene.
Siden har talløse forordninger, pass og visumplikt, Schengenavtale, og terrorfrykt, gjort sitt til at dagens farende svenn kunne ha blitt en utrydningstruet rase. 
At de likevel nå og da påtreffes her og i andre verdensdeler, er et bevis på at zünften har kunnet tilpasse seg de nye tider.

Tidligere gikk man "på walsen” (auf der Walz gehen), i dag haiker man eller benytter offentlige transportmidler om nødvendig. Før dro man av gårde av plikt eller nød for å finne arbeide, nå er det stort sett for å tilfredsstille utferdstrang og eventyrlyst.  Imidlertid holdes også de gamle tradisjoner i hevd: Som tidligere, og som deres mest iøynefallende blikkfang, går de alltid i kledd den tyske håndverksdrakt (Kluften).

Under tilbakevendende laugsmøter og nasjonale samlinger, blir ritualene, sangene og skikk og bruk for øvrig, overlevert fra den ene generasjon til den neste. Omgangsformen bygger på kodekser som kan synes avleggs, hvor kustus og alminnelig folkeskikk stadig regnes som en dyd. For det å være en farende svenn forplikter, - eller som det uttrykkes i vandreboken: …"denne vandergeselle har forpliktet seg til alltid å opptre ærbar og rettskaffen"... 
At dette ikke er til hinder for rekrutteringen, viser et økende antall svenner som lar seg fremmedskrive for å gå på Wanderschaft gjennom de forskjellige laugene; fordelt på  7 tyske,  2 franske, 1 belgisk og 1 skandinavisk.
Sistnevnte kalles et naverlaug, og medlemmene nav eller naver. Hvilket kommer fra skandinav, som engang i tidenes morgen ble fellesbetegnelsen blant de farende svenner fra Skandinavien. Disse har egne regler og kan reise utenfor Zünften.

 
 
Som håndverkere flest liker også naver å treffes i et lystigt lag. Dette skjer bl.a. en gang om måneden i deres samlinglokale -naverhulen. Her mimres det om tiden på walsen - akkompagnert til høylydt fellessang og begerklang. 
Hulenes utsmykning bærer sterkt preg av stamgjestenes fortid og veggene er ofte "tapetsert" med klenodier fra alle verdenshjørner. 
Enkelte huler kan skryte av det legendariske runde bord med innlagte mynter og innskripsjoner.

Tradisjonen tro, er de fleste svenner bygningshåndverkere og for tida er mellom 500 og 600  underveis under mottoet:

"Se, Oppleve og Lære"

og som de først får returnere hjem fra etter tre år og en dag  (noen laug har 2 år og 1 dag + at kvinner også kan vandre). 

Flere vil i denne periode ha gjestet Norge enten bare på gjennomreise eller med henblikk på å skaffe seg arbeid. Ettersom de ikke må oppholde seg mer enn tre måneder på samme sted, kan det iblant være vanskelig å organisere et arbeidsforhold.

Derfor anmodes mestre, som har fattet interesse for saken og kan tilby et arbeidsforhold, om å ta kontakt med undertegnede.

Det samme gjelder unge norske svenner, ugifte og under 30 år, som ønsker å bli kurert for utferdstrang og eventyrlyst….

www.bauhandwerkerinnen.de/reise/reis01.htm#reis1
http://eskriver.dk/billederGermany.htm

”RUND IST DIE WELDT -  DRUM BRÜDER, - LAST UNS REISEN”